17. desember 2017
  |  Logg inn
Diakoner

Diakoner - Halsa

Bjørn Blokkum - Leder husstyret Halsa

Ingolf Næs

Petra Johansen

Mona Mork

Svein Ole Nymo

Historikk

Halsa frikirke

På et menighetsmøte, som ble holdt hos Simon Pedersen i mai 1947, ble det bestemt å sette opp et bedehus på Halsa.  Martin Jørgensen hadde stilt tomt til rådighet, og den ble kjøpt for 100 kroner. Byggekomité ble valgt, med Trygve Torrissen som formann. Allerede i juni samme år var komiteen i full sving: tomta ble skyldsatt, det ble laget tegninger, søkt om byggetillatelse og satt i gang innsamling av penger.  Igjen trådte altså ildsjelene til med ukuelig optimisme. Men det skulle likevel ta noen år før bedehuset sto ferdig. Først i 1953 var finansieringen i orden og byggetillatelse gitt.

2. nyttårsdag 1954 ble det for første gang holdt møte i en nesten ferdig kirkesal. Det kom så forespørsel til menigheten om presbyteriemøtet i 1955 kunne legges til Halsa. Det gikk menigheten inn for, og dermed var det bare å hive seg rundt. Kjelleretasjen måtte innredes med kjøkken, spisesal, garderobe og toaletter, og huset måtte males utvendig. Med en kjempeinnsats fra dugnadsfolk og faste snekkere som jobbet også i mange nattetimer, sto Halsa frikirke ferdig til å ta imot presbyteriemøtet. Innvielsesfesten var 1. juli 1955, og innvielsen ble foretatt av daværende presbyterieformann Elling Kilvik.

I årene etter krigen var det mangel på så mangt, også byggematerialer. Men bedehusbyggerne på Halsa ble kjent med at et lagerbygg i Namsos var rimelig  til salgs for den som ville rive det.  Størrelsen på lagerbygget var 10 x 15 meter. To mann, Simon Pedersen og Sigurd Furfjord, reiste til Nasmsos for å vurdere lagerbygget. De kom hjem med en anbefaling om å kjøpe og rive, og for 2000 kroner ble bygget kjøpt. Sommeren 1951 dro 8 mann fra bygda med snurperen ”Silda” til Namsos. Rivingsarbeidet tok sin tid, for minst mulig måtte ødelegges under arbeidet, i de materialfattige tider. I Namsos kjøpte karene resten av det som manglet, så på hjemturen var båten lastet med alt som trengtes for å gjøre bygget ferdig.

Vi vet hva som har skjedd med dette bedehuset i ettertid: Det er bygget ut, vinduer er skiftet, taket er blitt fornyet, det er grundig pusset opp og fornyet både i kirkesal og kjelleretasje. Her er kommet asfalt og parkeringsplass.  I dag fremstår kirkehuset som trivelig, praktisk og velstelt.  Og nok en gang:  Raushet fra menighetsfolk og bygdefolk for øvrig, samhold, dugnadsiver og identitet til menigheten  - og ikke minst offervilje - har gjort alt dette mulig.